|
|
Drømmenes teater
Vår årlige langtur gikk i år som i fjor til vår egen lille øyesten, Gallatjokka. Rene drømmenes teater for fluefiskere. Langt fra folk, stor fisk og ikke minst vakende fisk. Bare ikke i år. Nordøst'en holdt enhver døgnflue langt under overflaten i kontinuerlig stand-by for bedre klekkevær, temperaturen godt nede på rødfeltet og selvsagt også et par fluefiskere ble effektivt uskadeliggjort for ørretgrisene på brekket.
Dag 1
Vi brukte hele første dag til å få organisert utstyr, oss selv og komme oss avgårde til startpunkt. Når vi i tillegg har en tur på flere timer foran oss, var det sent på kvelden før vi endelig kunne lette våre tyngede skuldrer for pikk og pakk, slenge sekkene i skirrakrattet og begi oss ned til elvebredden for å ta i akt det vi trodde skulle skje. Nemlig stor vakende ørret nede på brekket.
Vi måtte skuffet innse at nordavinden holdt alt insektliv i sjakk, og dermed også ørreten godt under overflaten. Det eneste fornuftige var å legge oss i soveposen og vente på bedre vær neste dag. Daniel hadde ikke forutsett det kalde været, og var utstyrt med en meget meget tynn sommersovepose (forøvrig omtalt som en varm og god sovepose helt ned mot null grader i denne artikkelen). Dette gjorde at han hadde det litt kjølig om nettene. Jeg derimot hadde valgt å bære med meg et halvt kilo ekstra sovepose og hadde det således godt og varmt, ja faktisk litt for varmt hver natt.
Dag 2
Vi våknet av teltduken som blafret i nordavinden og noen regndråper. Klokka hadde akkurat passert 8, og vi hadde snakket varmt om mårrasbettet før vi falt i søvn kvelden før. Dette mårrasbettet ble fort avlyst, og to forventningsfulle kropper fikk heller bruke litt god tid på 3-4 brødskiver med makrell, uten smør, som var glemt igjen i matdepotet i bilen. Litt tørt og litt kjedelig, men litt fjellvann blandet tynt ut i forsvarets pulversaft med bringebærsmak løftet kvaliteten på måltidet noen hakk.
Vi krøp ut av teltet og ble møtt av 10-12 kalde varmegrader. Det var i tillegg ikke et insekt å se på vannet med påfølgende mangel på vak. En irriterende situasjon for oss fluefiskere. Vi kunne ikke gjøre annet enn å vente. Vi ventet til rundt midt på dagen. Da begynte det endelig å skje litt. Store døgnfluer begynte å poppe opp av vannet, seile en tilsynelatende bekymringsfull seilas nedover mot brekket, for til slutt å lette og fly (eller bli blåst) inn over land. Selv disse saftige godbitene var ikke nok til å få fastfrosne ørretsugger til å vake.
Fiskelysten får overtaket på Daniel, som bestemmer seg for å prøve med nymfe på brekket. Det er riktignok så lav vannstand etter en noe unormalt tørr vår, så vi har våre tvil. Vannstanden er knappe 20 cm i snitt, men rasjonelle tanker var som blåst som dugg for sola (eh, sa noen sola?). Jaja, Daniel skrider til verket med stort pågangsmot, og etter et par dusin med flyt, er det plutselig noe stort som slår med sporden i vannet. Muligens er den ute etter Daniels nymfe, men den har isåfall ikke hellet med seg. Daniel vil prøve en annen flue, og jeg beordres til å rigge kamera.
Når alt er klart tar han et par kast til mot samme posisjon, og jaggu eksploderer ikke elva i en kaskade av vann, fisk og fortom. Den ser utrolig stor ut og suser nedover elva. Det er så grunt at fisken ikke klarer å komme skikkelig under vann. Vi mister fatningen et lite øyeblikk, og når den sånn noenlunde er vunnet tilbake, kan vi konstatere at fisken er meget stor. Vi anslår den til mellom 2,5 og 3 kilo!
Fisken suser opp og ned i strømmen, før den til slutt suser ut av kulpen, rundt en stein og inn under torva. Den ryker selvsagt. Men adrenalinfull som Daniel er, klarer han ikke være sur og sint. Bare opplevelsen av å kjøre en så stor fisk er nok til å berge dagen for han. Fortommen røk tvert av i en knute.
FOR en fisk! Vi vil, så snart vi har fått redigert film fra turen, legge ut dette klippet på våre nettsider. Følg med!
 Dette var kanskje det som skulle få håpet tilbake hos oss. Det vaket fortsatt ikke på brekket, så etter et par timer klarte ikke jeg heller å holde meg unna med stanga. Jeg hadde lest i en bok nylig at Daddy-long-legs kunne trigge stor ørret til hugg. Derfor hadde jeg bundet et testeksemplar av dette store insektet. Jeg bandt den på, siden jeg nok er litt mer tørrfluepurist enn min partner. Vinden gjorde sitt til at det var vanskelig å få presentert flua slik jeg ville. Jeg husket jo fra i fjor hvor fiskene hadde sine standplasser. Da jeg i et vindstille sekund klarte å presentere flua akkurat der jeg ville, gikk det som det gikk. Den ble møtt av et stort ørrethode med åpen kjeft som sugde daddy-daddy'en inn mellom tanngarden. Tilslaget satt perfekt og kampen var i gang.  Fisken var stor og tung og gikk ned elva. Klok av Daniels skade, gikk jeg etter fisken for å prøve å holde kontroll på den. Etter en god stund hadde jeg overtaket, og Daniel kunne trygt håve fisken. Utrolig! Fisken veide 2,15 kilo. En fin hunnfisk som riktignok var litt slank helt bak i buken. Trolig en fisk som var utgytt og ikke hadde klart å spise seg helt opp etter høstens strabaser.
Etter dette var det ikke mer å skrive hjem om, bortsett fra at Daniel spottet to fisker rett utenfor sivet ved bålplassen. Disse ble skremt av en noe lurven presentasjon under vanskelige forhold. Vi tilbragte derfor resten av kvelden i teltet der både interessante og mindre interessante artikler i Vi menn og andre tidsskrifter ble fortært.
Dag 3
Denne dagen velger vi å forbigå i stillhet. Den blåste bokstavelig talt bort! Vi valgte å bruke dagen til en lengre ekspedisjon i nærområdet. Vi besøkte flere små vann og fikk en fin tur langs elva på tilbaketuren. Siden været var som det var, klarte vi ikke å finne ut av om det befinner seg fisk i vannene. Vi fant riktignok et par fisk i en lombola, men disse ble skremt av oss ganske fort.
 Etter en middag bestående av kokte pølser og potetmos, ble teltet hyggeplassen resten av kvelden. De samme artiklene ble lest på nytt og diskutert fram og tilbake til langt ut i de små timer.
Dag 4
Været var litt lettere på morgenen, og optimismen steg i den lille leiren vår. Etter en telefonsamtale dagen i forveien, fikk vi melding om at været skulle bedre seg utover dagen. Dette slo for en gangs skyld til, og litt utpå formiddagen var det sol fra skyfri himmel. Vinden var også endret til en herlig liten solgangsbris som innimellom stilnet og la forholdene godt til rette for en fin dag med fiske.
På vannflaten surret millioner av fjærmygg i store klaser, døgnfluene spratt opp akkurat slik de skal, og spinnerne svermet inne over land. Etterhvert kom også en god del vårfluer krypende ut av sine skall.
 Fisken vaket nå også til en viss grad, spesielt litt ovenfor brekket. Daniel ville prøve suksessoppskriften fra to dager tidligere, og bandt på en litt fortynget hareørenymfe, skled forsiktig ut på brekket og fisket systematisk ut brekket. Da flua passerte samme standplass som storfisken han mistet stod på, hugg det til i flua. Nok en bøffel av en fisk hadde latt seg lure av hans gode imitasjon. En seig kamp var i gang.  Denne fisken gikk oppover, mot hans første som gikk nedover. Daniel hadde til en viss grad kontroll på denne gigantiske fisken. Etter flere seige utras, kan jeg endelig bistå Daniel med håvingen. Overraskelsen er stor når det går opp for oss at det er den samme fisken han mistet et par dager tidligere. Den har fortsatt flua og fortommen i kjeften. Vekta viser meget akseptable 2,9 kilo. Sannsynligvis en hannfisk, ihvertfall hvis man bedømmer ut fra fasongen på hodet. Dette er den nest største ørreten Daniel har fått, siden den aller aller største er på utrolige 5,4. Mange har sagt til han at han aldri blir å sette ny pers flere ganger, så dette er vel nesten som ny pers å melde...
 Etter dette var vi begge utladet, og lunch var på sin plass. Mens vi tilberedte vann til dry-tech'en, ble vi oppmerksom på mindre fisk som vaket utenfor leirplassen. De gikk i faste ruter og vaket forsiktig. Jeg hadde ikke tid til å vente til lunchen var fortært, og hentet stanga. En palmermygg i str 12 ble satt på, jeg snek meg forsiktig i posisjon i den rene indianerstil.  Flua ble lagt ut i leia til fisken når den nærmet seg, og ganske riktig tar den flua mi i et perfekt slurp. Jeg klarer for første gang i mitt liv å kroke en fisk med palmermygg! Det viser seg at fisken ikke er av forventet størrelse. Den er mye mye større! Den går rett til værs etter at et noe sent tilslag er satt, og spøler utover vannet. En strabasiøs kamp utkjempes og jeg trekker til slutt det siste kronbladet. Fisken er hele 1,8 kilo og bare 51 cm. En utrolig feit kubbe med k-faktor 1,3!
Daniel ville prøve samme metode på en annen fisk som vaket helt inntil land, men denne ble av en eller annen grunn borte.
Vi hadde etter denne dagen store forventninger til kvelden. Vi var sikker på at det ville bli bra med vårflueklekking og kanskje et heftig spinnerfall. Disse planene bli effektivt stoppet av svært kald og guffen luft da sola gikk ned. I tillegg kom en iskald barentshavvind som gikk inn i margen vår. Vi klarte i kulda såvidt å kose oss foran et stort bål med cola og potetgull...
Dag 5
Nok en strålende dag, men utrolige mengder vind gjorde forholdene for fluefiske meget dårlig. Vi bestemte oss for å bryte leir og ta turen til naboelva, som vi hadde en vag etterretning på skulle være bra. Vinden satte nok en effektiv stopper for vår forskning. Fisketuren var fort omgjort til en hyggelig fottur i ca 20 grader. Vi fant en lun vik ved elva der vi hygget oss med pølse på spidd og mer av forsvarets pulversaft med sitronsmak. Da sola for lengst hadde passert sitt høydepunkt for dagen, satte vi slukøret retningen mot bilen. Etter nok en lang tilbaketur kunne vi slitne skli ned i et par slitte bilseter for å legge en slagplan. Vi tok en burger på den lokale burgersjappa, og en plan begynte å utkrystallisere seg. Vi ble enig om å prøve ut Barduelva. Vi leste nylig en artikkel i Alt om fiske og ble fristet av den. I tillegg var det lenge siden vi hadde fisket der, så planen ble iverksatt.
Dag 6
Dagen etter var vi klare for ørretfiske igjen. Denne gangen i litt lavere strøk enn et par dager tidligere, og vi trodde at nordavinden skulle være en god del mildere og kanskje ikke så sterk. Vi tok nok en gang feil. Nordavinden traff hele elva, så vi var mildt sagt skuffet. Vi fant riktignok et rolig parti der vi fant en meget pen røye som villig spiste alt som kom forbi den. Vi anslo den til bortimot 2 kilo. Daniel fikk prøve seg på den, mens jeg skulle guide. Han stod sammenkrøket på en liten avsats ved elva. Et irriterende tre på hans høyre side kompliserte kastingen mye, men han klarte likevel gang på gang å få flua ut i strømmen. Etter et utall flyt, kom endelig røyebeistet etter flua. Undertegnede kunne helt tydelig se at den gapte opp, slukte flua og lukket igjen kjeften. Jeg hylte ut så høyt jeg kunne at den hadde tatt flua, men tilslaget uteble i et lite sekund. Sannsynligvis akkurat lenge nok til at flua ikke fikk sette seg skikkelig i kjeften. Fisken rullet rundt i 10 sekunder før den til slutt løsnet. Utrolig irriterende da denne fisken kunne reddet turen på en måte. Det var jo tross alt mange dager siden siste faste fisk (det føltes ihvertfall slik). Fisken ble nedjustert fra 2 til bortimot 1,5 kilo.
Jeg hadde i øyekroken, mens Daniel kastet på røya, sett et meget pent vak et par fluekast nedfor der røya stod, og det var dit jeg nå satte kursen. Ganske riktig. Foran en stubbe i vannet stod en pen ørret på godt over kiloet. Jeg kom meg i posisjon og fikk kastet på den. Den tok også flua mi til slutt, og vi fikk en morsom kamp. Helt til også den takket for seg. Rett før håving. Daniel anslo fisken til ca 1,3 kilo.
Vi forflyttet oss til de nedre delene av elva, og fant i et vindstille sekund en vakende ørret på drøye kiloet. Jeg var så sikker på at den skulle ta, at jeg selvsikkert ba Daniel se over i min retning. Det var et perfekt flyt, herlig vak og et usedvanlig amatørmessig tilslag! Dermed var den sjansen blåst. Jeg dummet meg fullstendig ut fremfor min forventningsfulle kamerat.
Siden vi ikke hadde klart å få fisk som passet i en lofoten fiskegryte, som var kjøpt inn for anledningen, var dette sjansen. Alle andre fisker var for store, men denne var som skapt til formålet. Dette betydde nok en middag på burgersjappa.
Vi fant ikke flere fisker den dagen. Værmeldingen var uansett lovende for neste og siste dag på vår lille fisketur, så humøret var på topp da vi krøp ned i soveposene siste kveld.
Dag 7
Vi våknet av en ekkel varme inne i teltet. Selv om klokka ikke var mer enn 8, var temperaturen meget trykkende i vårt "hjem". Vi slukte en kjapp frokost og kjørte til en plass som var svært lovende. Her var det blikk stille på elva, knallsol og varmt. Fisken vaket jevnt rett utenfor land og det så nesten for enkelt ut. Vi kunne fiske samtidig på flere forskjellige fisker som slafset i seg nyklekkede aurivilli-duns.
Jeg bandt på en aurivilli-imitasjon og kastet meg ut mot en fin fisk på ca 15 meters hold. Etter noen litt dårlige flyt traff jeg perfekt. Hva som har skjedd med meg vites ikke, men for andre gang på to dager bommer jeg på tilslaget! Sannsynligvis altfor tidlig denne gangen. Jeg følte vel at jeg stod med tærne i glødende kull og måtte komme meg bort fortest mulig. Da fisken skulle til å lukke gapet rundt flua klarte jeg ikke å holde igjen lenge nok. Den sjansen var også blåst bort i morgensola.
 Da skuffelsen hadde lagt seg noenlunde, hylte Daniel fra litt lenger opp at han hadde fast fisk. Også dette hadde vært et perfekt flyt, et apetittvekkende vak og for en gangs skyld hadde en av oss hellet med oss i tilslaget. Fisken suste rundt i elva, før jeg ble kalt over for håving. Det vaket riktignok en fisk utenfor der jeg stod, men jeg kunne ikke svikte kameraten. Pliktoppfyllende håvet jeg fisken på 1,1 kilo. Akkurat idet jeg skal tilbake for å fiske på min vakende ørret, blåser det opp. Typisk! Men i dag må det jo fortsette å vake selv om det blåser litt. Feil. Fisken er borte igjen. Vaker ikke selv om det sprutklekker minst to typer døgnfluer.
Vinden løyer etter en times tid, men fisken er borte.
Vi setter oss på en stein og snakker sammen. Egentlig er vi stilltiende enig om at vi skal sette nesen hjemover, og da en av oss foreslår det er vi kjapt enig.
Utstyret blir pakket inn i bilen og hjemturen tar til.
Etter turen sitter vi igjen med blandede følelser. Vi har riktignok fått store fisker, men vi kan ikke si oss helt fornøyd. Turen i Gallatjokka kan vi forsvare, men naboelva var vi misfornøyd med. I turens siste del håpet vi Barduelva skulle skjenke oss noen fine fisker, men også her ble vi litt skuffet.
Vi har selvsagt begynt å tenke på neste års Finnmarkstur, men dette er fortsatt på planstadiet. Det kan tenkes at det blir en svært lang gåtur inn til indrefileten, og kanskje et nytt drømmenes teater... |
|
|
